Av Harald Avtjern
(Artikkelen er hentet fra den første felleskalenderen for kirke og bedehus. Den kom høsten 2005.)
En splittet kristenhet
Tradisjonelt har kristenheten vært splittet i en rekke kirkesamfunn og organisasjoner. Tradisjonelt har det dessuten vært nokså solide gjerder mellom de ulike grupperingene. Mistenksomhet overfor andre og overbevisning innen hver av gruppene om at bare ens egen gruppe forvalter den fulle sannhet, har hørt til dagens orden. Verden utenfor har hatt grunn til undring – de som forkynte kjærlighetens budskap kjeklet om tro og læresetninger i stedet for å vise kjærlighet og enhet.
Heldigvis har de siste 30 årene ført med seg en endring på dette. Gjerdene mellom kirkesamfunn og organisasjoner har blitt lavere, større forståelse for de andres ståsted har gradvis funnet veien inn i mange av de ulike kristne grupperingene. Likevel – fortsatt må det nok sies at mange av de kristne grupperingene er seg meget bevisst at de forvalter den hele og fulle sannhet, i motsetning til alle andre.
Fra gammelt av var dette situasjonen også i Høvåg. Kirkefolket og bedehusfolket var to klart atskilte grupper som hadde svært lite med hverandre å gjøre. De som ikke følte seg hjemme verken i Høvåg kirke eller bygdas bedehus, dro til Kristiansand eller Lillesand for å være sammen med folk fra menigheter de følte seg hjemme i.
Forandring
Dette er i ferd med å bli totalt forandret. I mange år har det foregått en spennende prosess mellom de kristne i bygda. Særlig i løpet av de tolv årene Einar Ekerhovd var kapellan, har kristne fra kirke og bedehus funnet hverandre på en måte som få trodde var mulig i tidligere tider. Allerede for 10 år siden, i 1995, ble den første folderen som presenterte all kristen virksomhet i bygda, sendt ut til samtlige husstander i Høvåg. Dette var et markant framskritt – bedehusmøter og høymesser i samme trykksak ut til folket!
Og utviklingen har fortsatt. De siste par årene har vi gjennomlevd en merkbar akselerasjon i ”tilnærmingen”. Den fremste katalysatoren har vært reisingen av det nye bedehuset bare et par hundre meter fra kirken. At kirkens folk har sine kontorlokaler i bedehuset, at søndags formiddagene veksler mellom gudstjeneste i kirken den ene søndagen og formiddagsmøte i bedehuset den neste, at dette nære fysiske forholdet har medført nødvendigheten av fellesmøter mellom menighetsråd og bedehusstyre, er enkeltelementer som har ført bedehus- og kirkefolk nærmere hverandre.
I så måte var det symptomatisk at man på det siste fellesmøtet mellom bedehusstyre og menighetsråd før sommeren fleipet med at de to styrene kanskje skulle bytte beite – at menighetsrådet skulle overta ansvaret for bedehuset og vise versa. Og midt i dette opplever vi økt folketilstrømning både til bedehusets møter og kirkens gudstjenester. Vi registrerer også at mange som tidligere dro til Kristiansand for å finne kristent fellesskap blant pinsevenner, misjonsforbundere eller andre kirkesamfunn, nå har funnet sin plass i kirke og bedehus i bygda hvor de bor.
Enhet i mangfold
Dette betyr ikke at alle kristne i Høvåg er enige om alt, eller at alle plutselig har akkurat samme mening når det gjelder møteformer, sangvalg, forkynnelse osv. Vi er fortsatt forskjellige. Noen elsker kirkens liturgi og trives best i en tradisjonell høymesse. Andre er typiske bedehusmennesker og elsker den lavkirkelige foreningskristendommen. Atter andre er karismatikere og elsker høylydt lovsang med sterke følelser og løftede hender. Vi har forskjellige meninger, forskjellig smak, vi er forskjellige personlighetstyper. Men midt i alt dette vet vi at Jesus har kun én menighet i Høvåg, nemlig summen av alle de kristne som bor her, uansett kirkelige og personlige preferanser. I bibelsk sammenheng er vi alle lemmer på samme legeme. Det er bildet Bibelen bruker på den kristne menighet. Vi hører organisk sammen. Derfor var noe av det siste Jesus bad sin Far om før han dro herfra at ”de alle må være ett”. Derfor omtaler Paulus også ”partier” i kristenheten som ”kommer fra vår onde natur” (Galaterbrevet 5). Så i Jesu Kristi menighet i Høvåg er det ingen medlemmer, bare lemmer – lemmer på det legemet som er satt til å gjøre Jesu gjerninger i denne bygda.
Dette er bakgrunnen for at vi ikke tror det er nødvendig å velge mellom enhet/enighet – og dermed at alle mener og liker det samme, eller mangfold – og dermed at de forskjellige kristne blir sittende i hver sin ”bås”. Derimot sier vi: ”Ja takk, begge deler.” Vi tror ikke på noe ”minste felles multiplum” hvor alle må kompromisse for å skape felles gudstjenester/møteformer. Vi vil beholde mangfoldet. Vi vil beholde kirkens liturgi, lavkirkelig bedehuskristendom og karismatiske uttrykksformer. Men gjennom alt dette virker Guds gode Hellige ånd som binder oss sammen.
Velkommen med i fellesskapet, enten du har din faste plass i bedehus og kirke, eller du er en kristen som ikke går noe fast sted på møter eller gudstjenester for tiden. Velkommen også du som ikke har noe personlig forhold til kristen tro, men ønsker å være med. Det er her, i det mangfoldige kristne fellesskapet i bedehus og kirke i bygda du bor i, at du hører hjemme!
